For mange sikkert ikke imponerende i det hele tatt, men jeg dykker ikke for å imponere andre - jeg dykker for å la meg bli imponert! Og jeg slutter ikke å la meg imponere - over alt det spennende som fins der nede... Nå har jeg bare dykket i et år og noen måneder, så fortsatt er hvert dykk ren nytelse. Fortsatt gleder jeg meg til jeg skal i vannet neste gang. Fortsatt kjenner jeg adrenalinet stige hvis noe kommer uforutsett på meg (eller jeg må ta et ihopp fra mer enn en meter..).. Fortsatt kjenner jeg gleden over å se en blåstål smyge seg helt opp forbi maska mi, vise seg frem.. Fortsatt nyter jeg synet av vrak, gjerne det jeg dykker på mest, som gjenspeiler en eller annen historie..
Heldige er vi, vi som får oppleve alt dette!! Nyt det!!
Nå er det bare fire dykk igjen, så runder jeg 200!
Hobbyen som for meg har tatt helt av - og som ikke ser ut til å lande!
Hvorfor? Jo, fordi:
Følelsen av å ligge der, om det er på fem eller førti meters dyp (joda, førti er mer enn nok for meg!), å bare puste... Sveve vektløs i vannet... Ligge helt stille og studere en centimeter lang nakensnegl i rosa, lilla, oransje, hvit eller grønn skrud, la seg fascinere av sjøpølsenes iherdige og ustanselige inntak av mat, ligge femten centimeter over bunnen og nyte synet av kutlinger i alle varianter; sorte, brune, grønne, og til og med gjennomsiktige! Ane en bevegelse i øyekroken, og få være vitne til en børsteorm som trekker seg sakte men sikkert inn i sin hule et sted nedi sanden... Borte. Plutselig. Like plutselig som den kommer frem igjen.. Hvorfra? Hva fins der nede? Bli oppmerksom på at sandbunnen ser ut som en miniatyr av en kuleløype, vifter med hånden over en grop, og vips! så dukker en grønn, nusselig liten sjømus frem! Lodden, får lyst til å klappe den...
Etter sandbunnen kommer man kanskje til en tareskog..? Hva gjemmer seg? Kråkeboller, noen steder store som håndballer - andre steder små som golfballer, men med 10cm lange stikkende nåler.. Pass deg! Et lite stikk i neoprendrakten, og du har et ubøtelig hull..!
Nattdykk.. ALT er sort. Absolutt alt. Hvis det ikke er måneskinn, da... Da kan du legge deg på rygg på 20 meter, og se på månen... Se for deg et litt urolig vann, der månen speiler seg... Sånn ser det ut fra undersiden.. Stjerneløst.. Vakkert. Kaldt. Du snur deg rundt til bekmørket igjen.. Skrur på lykten, og en verden åpner seg! Ah, blekksprut! Tiarmet! Trollhummere, rødoransje med selvlysende blå tegninger på hodet! Blåstål - skinnende blåstripete! En skygge enses i øyekroken.. Hva? Hvem?.. Å, bare en lange.. En "liten" en på en meter - seilende rundt i stillheten, lurer på hva vi er for slags skapninger.. Nysgjerrig og uredd.. MEn litt forsiktig.
Strømdykk. Å la seg rive med.. Slippe alt av hemninger og la seg føre med strømmen! Inntrykk farer forbi, farger, vesener... Daumannshånden men sin knalloransje lett gjenkjennelige farge, som en hånd som vinker deg videre... Brune sjøpølser, som en brent skog sitter de tett i tett langs strømmen.. Slangesjøstjerner.. Millioner av dem! Yrende, som i en fargerik maurtue. Sort, lilla, blå, turkis, grønn, rød, gul... Virvler i vannet - dypt, grunt, sakte fort.. Å bare seile sin egen sjø..
Vrakdykk.. Fordums historie.. Mystikk.. Akerendam, skatten på Runde.. Der ligger de, kanonene. Som et blaff fra århundrer tilbake. Får oss til å tenke på stormen som klarte å senke en skute som har gått fra Nederland, gjennom storm i Nordsjøen, og skulle etter planen ankre opp i Batavia. Med 19 kister fulle med gull- og sølvmynter.. Således gikk det ikke - ved Runde måtte skipet, med sine 200 mann, gi opp... Idag svever vi med dønningene over tareskogen som delvis skjuler de 283 år gamle kanonene, og de myntene som fortsatt ikke er funnet...
Radbod.. Dette tyske lasteskipet, senket med mann og mus en kald desember dag i 1944.. Midt i havet, lenket fast i en bøye med tau. Sakte firer man seg ned, og treffer baugen på 27 meter. Der kan man se videre nedover i dypet - se hvordan skipet forsvinner i mørket... 130 meter langt, og 60 meter dypere finner man akterenden. Hvis man tør. Og har utstyret. Trollkrabbene lurer under tauverket, smyger seg innpå deg - sakte og seige bevegelser.. Lusuer i stimer sirkler rundt hodet ditt - gjør deg ytterligere forvirret. Dybderusen gjør sitt - der du befinner deg i et mørkt lasterom på førti meter. Eller femti. Hvor er bunn? Hvor er utgangen? Buddy? Her må du ha lys.. Ikke bare for å se eventuelle prismer, restene av parafinlamper, kuøyer og patentankre - men også for å se computeren, dybdemåleren.. Hva er opp og hva er ned? Hvor kom jeg fra? Spenningen er til å ta på. Ikke bare over dypet og mørket, men også over historien, mystikken.. (Nå er det helt sikkert mange tekniske dykkere her som overhodet ikke har det på denne måten på vrak - men jeg er ingen teknisk vrakdykker, og ikke kommer jeg til å bli det heller. Med det første. Jeg nyter livet som "vanlig" sportsdykker! Selv om jeg innimellom blir grønn av misunnelse på de som virkelig dykker vrak...)
Vi er da heldige!?
